Hvorfor «Tatort» stjernen studerer fortsatt i en alder av 46

Hvorfor «Tatort» stjernen studerer fortsatt i en alder av 46

«Noen ganger er det bra» – det er navnet på en ny film med Fabian Hinrichs i hovedrollen. I et intervju med t-online.de forteller skuespilleren oss når han sist trodde det og hva han sannsynligvis aldri vil bli god med.

For veileder Karsten går det dårlig i oppkjøringen til jul. En krigs av roser skjer med kvinnen, brystvorten dør og foreldrene forteller ham at de ønsker å ta sitt eget liv sammen. Karsten spiller Fabian Hinrichs i den nye ZDF-filmen «Sometimes it’s good». Skuespilleren er kjent for elskere av søndag TV-Kriminalitet underholdning som kommissær Felix Voss fra Franken-«Tatort».

I et intervju med t-online.de snakker Hinrichs om valg om rolletilbud, Corona-krisen, den personlige betydningen av hans rolle i «Tatort» og noe han aldri kan få nok av: å studere. t-online.de: Hva appellerte til deg om rollen som veileder Karsten i «Noen ganger er bra»?

Fabian Hinrichs: Det er ikke så lett å svare på, fordi du ikke kan se på en rolle isolert, det er ikke forseglet mot det som omgir den rollen. Det er kanskje som å ha en ingrediens i mat. Du kan si at jeg liker fennikel. Men fennikelen serveres deretter i en saus som er uspiselig. Det er derfor du ikke bare kan si: «Å, rollen er bare fantastisk.» Dessverre er det ikke mulig. Så det viktigste er selvfølgelig manuset. Så også: Hvem jobber du med, hvem møter du som regissør. Alt dette spiller en rolle i å vurdere en rolle. -Jeg har ikke noe å si. Først var byggingen av manuset veldig overraskende, en slags burlesk screwball tragedie, som du ser svært sjelden i våre breddegrader og deretter enda sjeldnere vellykket. Veldig ekstraordinært. Jeg får mye å lese, men det overrasket meg mye, og jeg måtte le, jeg flyttet frem og tilbake. Det er et godt tegn. Jeg ville virkelig vite hva som foregikk. Karsten selv er selvfølgelig en som er et offer for sin egen emnesammensetning, en som ønsker å være forskjellig fra han er og som har tatt mange beslutninger i sitt liv som ikke var riktig, og som deretter konfronteres med resultatene av disse feil avgjørelsene og ikke lenger kan løpe bort fra dem. Dette er veldig morsomt på den ene siden, og veldig forståelig på den andre. Dette holder rollen berøringsbar for meg og likevel også kunstig i god forstand, fordi i tillegg til den tragiske kjernen, er det også veldig morsomt og overdrevet. Det irriterte meg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *